De unge som må skape sin identitet i krysspresset mellom den stadig endrede mediekulturen og den galopperende nye medieteknologien, trenger mer enn verktøy. De trenger tid til refleksjon, stabilitet og mulighet til å lære empati og ansvar. (Vettenranta, 2007)Barn og unge av i dag, vokser opp med en påvirkning av en digital verden min generasjon aldri trodde var mulig. Bare tenk på alle kanalene som overstrømmer barna med informasjon, bilder og inntrykk, som gjennom tv, internett, onlinespill, chatting, etc. Barna blir overstrømmet med bilder og informasjon om globale verdensproblemer som vold, hat, ulykker, krig og elendighet. Samtidig gir denne teknologien barna muligheter til å kommunisere med jevnaldrende i alle kanter av verden. Begge deler skjer som regel individuelt og i barnas egen fritid. Barna, også kalt "cyber-kids," trekkes mot en virituell verden hvor de kan styre og bestemme mye av det som skjer, samtidig som de skal forholde seg til den virkelige verden med lover og moralske forpliktelser. Mange har spurt seg om hva denne globaliseringen gjør med barna våre. Skepsisen ligger i om de blir likegyldige til det de ser og mister medfølelse for vondt og urettferdighet i både det som er fjernt for dem og etterhvert også i deres nærhet. Vi kan også spørre oss om dette gjør oss "mer like, eller om vi gjennom de ulike mediene blir mer bevisste på vår annerledeshet" (Vettenranta 2007, s 14).
Mediekulturen som våre barn og unge lever i, er i stadig endring og utvikling. De, som Vettenranta (2007, s15) sier det, "flyter i medieteknologiens uendelige strøm av bilder og inntrykk". Dette forholdet mellom mediene og menneskene, har Kupiainen (2005) brukt metaforen "medienes favntak". Med det menes at menneskene "er fanget av mediene, samtidig som man får trøst og varme i medienes trygge favn" (Vettenranta, 2007 s15). Vettenranta er redd for at barnas mediedanning blir i hendene på multinasjonale kommersielle konglomerater som har noe å selge. Skolen og lokalsamfunnet har til nå ikke vært nok bevisste på dette. Derfor bør "Mediepedagogikken tilby en motvekt mot dette og bidra til at unge mennesker kan utvikle en selvkritisk og kulturkritisk holdning til medietekster" (Vettenranta 2007, s 15).
"De unge trenger mediekompetanse som en forutsetning for å delta i demokratiske prosesser og som aktører i fellesskapet påvirke samfunnets beslutningsprosess" (Vettenranta 2007, s16). Det er ofte ikke rom for at barn og unges meninger skal tas med i betrakningen, enda det er deres fremtid som denne informasjonsteknologien skal gjelde. Skolen er heller ikke flinke til dette. Til nå har skolens mediekompetanse vært å lære elevene i hvordan de skal praktisk bruke de ulike mediene og deres verktøy. Målet har vært de tekniske ferdighetene. Mediekompetansen bør også være en målrettet virksomhet som støtter de unges identitetsoppbygging og danning.
Mediekompetanse, dvs. de kunnskaper, de ferdigheter og den kyndighet som er nødvendig for å tolke medier og medietekster gjennom analyse, evaluering og kritisk refleksjon, forutsetter ikke bare evne til å bruke IKT som et verktøy, men også innsikt i maktspill i samfunnet, elevens rolle i dette spillet og forståelse av det ansvar de har som mediebrukere. (Vettenranta 2007, s18).En slik mediekompetanse kan være å vurdere ulike medietekster og samtidig utøve kildekritikk. For å klare dette, må elevene få kunnskap om de delene som danner helheten. "Forståelse er en forutsetning for kritisk bevissthet" (Vettenranta 2007 s. 18).
Barn, og ikke minst ungdommen, bruker de ulike mediene til å bygge opp sin egen identitet og skape sin egen livsstil. Mediekulturen og de unges egen kultur har sitt sett med verdier. Skolen har andre sett med holdninger og verdier. Derfor bør mediepedagogikken ta et standpunkt for hvilke verdier skolen skal formidle med tanke på dette. Dette gir endel utfordringer for skolen som institusjon, og for læreren som formidler. Skolen har sine tradisjoner og læreren har sin bakgrunn og oppfatning. Dette blir ofte satt på prøve i en interaksjon med elevenes mediekultur, og vil også være med på å prege elevene verdigrunnlag.
Vettenranta mener at:
- en dannet mediebruker i dagens samfunn kan motstå press fra omgivelsene ved integritet og bevissthet om seg selv. Hun mestrer ulike kontekster, men tilpasser seg ikke ukritisk og lydig de skiftende krav. (Vettenranta 2007, s. 20)Dette står til det pedagogiske idealet som er å veilede eleven til å bli et fullverdig medlem av samfunnet. Men dette kan gi ufordringer i den virituelle verden.
Denne medieutviklingen har gitt mediepedagogikken to motstridende holdninger til diskusjon. Den ene er begeistret over de mulighetene som bl.a IKT gir undervisningen og læringsmulighetene. Den andre siden er veldig skeptisk til de negative sidene som nettbruk fører med seg. Det kan være porno, vold, trakassering som elevene møter, og hvor passifiserende denne teknologien er for den menneskelige utviklingen. Det kan være dårlig motorikk og senskader som følge av mye stillesitting, manglende utvikling av sosial kompetanse for at eleven får liten fysisk sosial trening, og utvikling av en likegyldighet til hva som foregår i det virkelige liv, avhengighet av ulike sosiale media og utviklingen av aggresjon.
Det som blir viktig innenfor mediepedagogikken, blir å beskytte elevene for denne negative utviklingen. Men jeg tror ikke den beste måten å beskytte dem på er å fjerne dem fra denne mediekulturen. Skolens oppgave blir å danne en pedagogikk som lærer elevene å være kritiske til denne kulturen, gjøre seg opp egne meninger, skape seg sin egen læringsvett i forhold til sikkerhet på nett og å være kildekritisk til hva de blir informert om.
Cyber-kids lever glokalt. Det vil si at deres bevegelsesradius er alt fra det fysiske hjemmet og lokalmiljøet til den virituelle og globale byen. I cyberspace (den virituelle verden) kan elevene skape seg nye identiteter, nye familier, og nye sosiale forbindelser blir knyttet. Det er derfor viktig at de får et forhold til en voksen i virkeligheten, som de kan ha personlig kontakt med og kunne drøfte den kunnskap og erfaringer de gjør seg i den nye mediekulturen. Derfor blir en relasjon til læreren viktigere enn før. Digtale verktøy kan aldri erstatte personlig omsorg og samhandling som virkelige mennesker kan gi.
Barn og unge er alltid på jakt etter annerkjennelse. For mange er skolekulturen vanskelig, for strukturert og arbeidssomt. Dette gir noen elever mange nederlag. Derfor trer de mer inn i sin digitale verden, hvor de har en annen kunnskap og erfaring, og hvor de scorer bra. Her får de den anerkjennelsen de ikke får på skolen. Skolen har fått en konkurrent i den nye mediekulturen, og den danner også et viktig læringsmiljø for elevene. Det er vel heller ikke å stikke under en stol, at de unge har mer ferdigheter og kanskje kunnskaper i bruk av digitale medier. Dette skaper en kløft mellom generasjonene. Det vår generasjon og eldre, ikke kan godt, det fører til skepsis. Vi føler vi ikke har kontrollen på kunnskapen og verktøyet. Det gjør at terskelen for å ta det inn i undervisningen er høy. Jobben vår blir å bygge bro mellom skolekulturen og mediekulturen, dvs den formelle læringen og den uformelle. Vi må ta de unge med på diskusjonen, lære de å sette spørsmålene i et globalt perspektiv. Skolen og mediepedagogikken bør tilby redskaper til å forså den globaliserte verden som fremstilles gjennom mediene (Vettenranta, 2007).
De unge lever i et grensesnitt (mellom selvet og kulturen) hvor de formes som personer, samtidig som de selv former verden. Medier er redskper i en livslang læringsprosess som er nødvendig i et samfunn i kontinuerlig endring. Læreren er både en veileder og en tolk i mediekulturens uklare farvann. (Vettenranta, 2007, s. 31)Gjennom dette studiet håper jeg at jeg vil tilegne meg nok kunnskaper og ferdigheter innenfor mediepedagogikken, for å gi elevene mediekompetanse til å møte den flerkulturelle verden globalt. De skal kunne delta i demokatiske prosesser som aktører i fellesskapet lokalt. De skal kunne lære seg kritisk tenkning, kildekritikk, nettvett og ulike informasjonsinnhentningsteknikker. Eleven må trekkes mer inn i diskusjonene og drøftingene. De unge er mer mediekompetente enn vi gir dem kreditt for, men de trenger voksne til å hjelpe seg med navigeringen og struktueringen. Målet er å gjøre dem kompetente til å foreta egne, kritiske valg.
Kildehenvisning:
Vettenranta, S. (red.) (2007) Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
